Katalogtekst skrevet av Line Ulekleiv i forbindelse med separatutstilling ved Trondhjems Kunstforening 2019. (scroll down for English)

Sprukken stemme

Lenge bodde jeg i et kryptisk hus, fullt av idiosynkratiske arkiver. Fylt til randen av private historier kroppsliggjorde huset uviljen mot å kvitte seg med noe som helst. På loftet, som man nådde ved å stolpre opp en smal trapp med tekstiler presset inn mellom trinnene, var ulike tidslag kaotisk bunkret opp, med særlig omsorg for avlagte apparaturer – som den første støvsugeren på det norske markedet. De nå funksjonsløse delene, støvsugerslanger i klynger, lå på vent som støvete fossiler. Aldri mer vil de skinne av modernitet. Men det skumleste var likevel et telefonrør uten nummerskive festet til veggen. Når jeg snakket i hustelefonen, tenkte jeg ofte at et gespenst på loftet lyttet umerkelig. Kommunikasjonen ble potensielt spektral.

I Siri Berqvams skulptur Monolog (2018) kan man forestille seg at slørete stemmer fra det hinsidige slår på tråden. Fra en grå og lite spektakulær telefonkropp av den kjente 70-tallstypen, på alle vis datert, skyter en knokkelarm ut og erstatter røret. Dette skjelettfragmentet, i samme saklige gråfarge som telefonen, minner om en fugleklo eller et fantasi-arkeologisk funn fra en forhistorisk art. Den sprikende logikken som ligger i at en eierløs hånd intervenerer direkte i den nå antikverte teknologien, ute av stand til å plukke opp seg selv, skaper en surreell kommunikasjonslinje. Man ser for seg en av knokkelfingrene dreie rundt på nummerskiven, på jakt etter en som kan besvare. Døden kaller.

Skjelett i blonder

Det blanke tekstile stoffet som omgir og strukturerer denne beinete gjenstanden, kan kanskje fungere som en modererende faktor. Den polstrer noe uforsonlig. En tvetydighet finner videre sted i skulpturen Fruktlegeme (2018), hvor en strikket dinosaurlignende fotknoke utgjør stammen på et tre – trekronen er formet av grå klumper, som små, virale saccosekker. Treet synes plantet på en sirkel av steiner, som et lite podium. Det hele er muligvis hentet fra skogen av gotiske, okkulte tegn; i disse høyt oppdrevne metaforene er det intet livskraftig habitat i sikte.

De siste årene har Siri Berqvam hyppig oppsøkt en verden som fråtser i vanitas-symboler, med bittersøte og makabre overdrivelser. I tråd med dette inngår skjelettet i installasjonen Speleothem (2017), som består av flere elementer i hvitt og en falmet rosatone. Berqvam har benyttet seg av brukt tøy, skjøre blonder som assosieres med intime og kroppsnære plagg. Undertøyets delikate føringer er i installasjonen gitt en drapert massivitet, der de skrøpelige tøymassene også gir form til et kranium og et bekken, festet til en søylelignende og hengende struktur. Fra det grinende dødninghodet går en myldrende krage av de ekstra knudrete blondene, et vev som tviholder på kroppens nettverk av celler, kjertler og indre organer. Men her er det som om kjødet drypper, på vei vekk fra knoklene. Gjennom tittelen alluderer Berqvam til dryppsteinsformasjoner i huler og grotter, møysommelig formet av naturkreftene gjennom tusenvis av år. Referansens romantiske og dekorative bakteppe smitter over på kunstnerens egen intensjon, i et langt mer flyktig materiale. Kroppens indre og harde byggverk, skjelettet, blir paradoksalt og lett nedbrytbart i fluffy blonder.

Tekstile floker

Siri Berqvam syr sitt univers med objekter og installasjoner som kretser rundt tekstile materialer. Hun tenker med hendene. I denne sammensyingen oppstår det flere surrealistisk betonte treff. Mykheten i det tekstile signaliserer en slags vag underbevissthet, en lekende og humoristisk flyt som grenser opp mot visuelle klisjeer. Nyromantikkens parade av visuelle sjablonger griper om seg, men i bunn synes det å ligge en oppriktig nysgjerrighet rettet mot forgjengeligheten i det organiske materialet, med mennesket i sentrum. Prosessen som er implisert i arbeidet med tekstilene, utformingen og montasjen, antyder en verdiladning av tiden selv. Langsomheten i det organiske, på kanten av noe levende, gjør tiden stilisert poetisk.

Sommeren 2017 ble Berqvam oppmerksom på skogens hyfer, det vil si tynne tråder som danner forgrenede nettverk som kalles mycel. Hyfene ligger under soppens fruktlegeme, og utgjør soppens egentlige kropp, slik det beskrives på Wikipedia. Berqvam deltok på Eksperiment SUS, et kunstnerisk landskapsprosjekt i Saksumdalen utenfor Lillehammer, i et 700 dekar stort område. Hennes bidrag, som nettopp bar tittelen Hyfer, var røde røtter i skogbunnen som omringer et dødt bjørketre og løper nedover en skråning. I denne sceniske tilnærmingen til naturen avdekkes det usynlige under bakken, som et tunnelnett av sammenkoblede baner.

Visualiserte organismer som kommuniserer gjennom forgreininger har lenge opptatt Berqvam, blant annet i installasjonen Floke, som ble vist i Haugesund Billedgalleri i 2011. Her kan også de ulike elementene, foruten soppvekstenes interne krysninger, alludere til vårt eget nervesystem eller indre liv. De tekstile flokene minner om noe som er skylt opp på en strand, malplassert skrammel, sykler og stiger – sammenfiltret i greiner og tangklaser. Kommunikasjonen mellom utstillingens metaforiske spill og den reelle flokedannelsen i naturen, ute i skogen, skaper en forbindelse – en rød tråd – mellom den hvite kuben og naturen som site. Utstillingens flyktige midlertidighet blir kun et svakt skinn av naturens intrikate regelverk, perfeksjonert gjennom evolusjonen. Kanskje utstillingens egentlige kropp ikke viser seg for kunstpublikummet, men egentlig befinner seg et annet sted, langt nede i mørk jord og mudder? Berqvam nøster opp det vi sjelden ser, og haler det inn på en både mental og taktil scene.

 Tingene rakner

Siri Berqvams tidlige arbeider besto ofte av hverdagslige gjenstander, som beholdere for vaskemiddel, eller et søppelspann fylt av emballasje med tydelige og i Norge svært gjenkjennelige produktnavn (Tine Smør, Stabburets makrell og leverpostei med barneansikt), alt nydelig sydd i silkeskimrende materialer og sirlig brodert (Tomgods, 2006). Metallet har blitt føyelig, og de en gang skarpe kantene innbyr til berøring. Dette er avfall som er foredlet til en uavklart status mellom trash og håndverkets glans, mediert av logoer og nostalgi. Det er mange eksempler på arbeider som på Oldenburg-manér lekende løfter fram varen med en ny twist. Men det er også tøymyknet teknologi her, som en vaskemaskin med stoffledningen i støpselet på veggen, og en kassettspiller med produktnavnet «Punto Azul», hvor lyden er nødt til å slure (Begge fra serien The familliar which has become strange, 2006).

I det nye arbeidet Mutasjon (2018) er den antydede dysfunksjonaliteten i det teknologiske produktet brakt fram til orkesterplass. Amøbelignende former av ulik størrelse, i en generisk kulør mange vil kalle «hudfarge», tyter ut av en (ekte) grå printer av den gamle typen, som et småfrekt frampek mot dagens 3D-printere, som faktisk kan printe ut indre organer. Det kroppslige brytes mot en teknologi som her virker klossete, men som bærer i seg en mulig duplisering av det organiske. Den estetiske dragningen mot forfall og kollaps i den vestlige kulturen får her et uttrykk via nål og tråd. Framtiden truer, men skrømt fra fortiden er heller aldri langt unna.

A WORLD IN NEEDLE AND THREAD. by Line Ulekleiv

Broken voice

For many years I lived in a cryptic house full of idiosyncratic archives. Filled to bursting with private histories, the house was the embodiment of reluctance to throw anything away. In the attic, which was reached by clambering up a narrow staircase with linens stuffed between the treads, items of various vintages were stashed in chaotic fashion – especially obsolete appliances, such as the first vacuum cleaner sold in Norway. The no-longer functional components – bunches of vacuum cleaner hoses – lingered like dusty fossils. Never again would they gleam with modernity. But the spookiest thing was a wall-mounted telephone with no dial. When I was talking on the house phone, I often imagined a ghost in the attic listening in surreptitiously. I was potentially communicating with a spectre.

Siri Berqvam’s sculpture Monologue (2018) inspires thoughts of dim voices from the hereafter on the line. On an unspectacular grey telephone of the type common in the 1970s, dated in every respect, a skeletal arm takes the place of the receiver. This skeleton fragment, in the same mundane grey as the phone, is reminiscent of a bird’s claws or a fantasy archaeological find from a prehistoric species. The inconsistent logic of an orphaned hand intervening directly in this now antiquated technology, but not in a position to pick up itself, creates a surreal line of communication. You can picture one of the bony fingers dialling numbers, hoping someone will answer. Death is calling.

Skeleton in lace

The shiny fabric that encases this bony object and gives it structure may serve as a moderating factor. It upholsters something irreconcilable. Ambiguity is also present in the sculpture Fruiting Body (2018), where a knitted, dinosaur-like foot bone forms a tree trunk. The crown of the tree is made up of grey clumps resembling small, viral beanbags. The tree appears to be planted in a gravel circle like a small podium. The entire piece may be derived from the forest of gothic, occult symbols; in these highly exaggerated metaphors there is no viable habitat in sight.

In recent years, Siri Berqvam has often sought out a world that revels in symbols of vanity, with bittersweet and macabre exaggerations. In this vein, the skeleton forms part of the installation Speleothem (2017), which consists of several components in white and a faded shade of pink. Berqvam has repurposed old clothing, delicate lace associated with intimate garments worn next to the skin. In the installation, the delicate trim of underwear is given a draped solidity, and the flimsy fabric is formed into a skull and a pelvis attached to a hanging, column-like structure. From the grimacing skull sprouts a collar of especially knotty lace, a tissue clinging to the body’s network of cells, glands and internal organs. But here it is as if the flesh is dripping away from the bones. In the title, Berqvam alludes to stalactites in caves, laboriously formed by natural forces over thousands of years. The romantic and decorative backdrop of this reference spills over into the artist’s own intentions in a much more transient material. The body’s internal, hard structure, the skeleton, paradoxically becomes easily degradable in fluffy lace.

Textile tangles

Siri Berqvam creates a sewn universe of objects and installations that revolve around textile materials. She thinks with her hands. This stitching together gives rise to various encounters with a surreal tone. The softness of the textile material signals a kind of vague subconscious, a playful, humorous flow bordering on visual clichés. While the usual line-up of neo-romantic visual stereotypes encroaches, underneath there seems to be a genuine curiosity focused on the transient nature of the organic material, centred on human beings. The process implicit in working with the textiles, designing and assembling, suggests that value is attached to time itself. The slow pace of the organic, which verges on the living, turns time into stylised poetry.

In the summer of 2017, Berqvam began to take notice of hyphae: the branching, thread-like fungal filaments that spread across the forest floor to form a mesh known as mycelium. As described by Wikipedia, the hyphae, which are below the fruiting body (sporocarp), form the real body of the fungus. Berqvam took part in Eksperiment SUS, an artistic landscaping project covering 700,000 square metres in Saksumdalen near Lillehammer. Her contribution, titled simply Hyphae, consisted of red roots on the forest floor surrounding a dead birch tree and spilling down a slope. This scenic interpretation of the natural world reveals the invisible underground web resembling a subway map.

Visualisations of organisms that communicate through branched structures are a long-standing interest of Berqvam’s. The installation Tangle, exhibited at the Haugesund Art Gallery in 2011, is one example. Here, the various elements may allude not only to the internal connections of a fungus but to our own nervous system or inner life. The textile tangles are reminiscent of debris washed up on a beach: discarded junk, bicycles and ladders intertwined with branches and seaweed. The dialogue between the metaphorical action in the exhibit and the real tangling that takes place in nature, in the forest, forms a connection – a red thread – linking the white cube to the natural world as a ‘site’. The exhibit in its fleeting transience is but a pale imitation of the intricate laws of nature, perfected through evolution. Perhaps the real body of the exhibit is not visible to the audience but is located elsewhere, buried deep in mud and mire? Berqvam unravels that which we rarely see and pulls it into a scene that is both mental and tactile.

Things unravelled

Siri Berqvam’s earlier works often consisted of everyday objects, such as detergent containers or a waste bin full of packaging clearly labelled with brands that are instantly recognisable in Norway (Tine butter, Stabburet tinned mackerel and liver paté with a child’s face on the packaging), all beautifully sewn in pearlescent silky materials and neatly embroidered (Empties, 2006). The metal has become pliable, and the once sharp edges now ask to be touched. This is waste that has been refined to an indeterminate state somewhere between trash and finely crafted splendour, mediated by logos and nostalgia. There are many examples of works that playfully present an item with a new twist, Claes Oldenburg style. There is also fabric-softened technology, such as a washing machine with a fabric cord plugged into the wall socket, and a cassette player with the brand name ‘Punto Azul’, where the sound is necessarily slurred (both from the series The familiar which has become strange, 2006).

In the new work Mutation (2018), the implicit dysfunctionality of the technology product is placed front and centre. Amoeba-like shapes of various sizes, in a generic colour many would describe as ‘skin tone’, ooze forth from a (real) old-style grey printer, in a cheeky nod to the latest 3D printers, which can in fact print internal organs. The physiological wrestles with a technology that seems awkward here, but that contains the potential for duplicating the organic. The aesthetic fascination of western culture with decline and collapse is here expressed via needle and thread. The future threatens, but the ghosts of the past are never far away either.